Hva ser dommeren etter i utstillingsringen?

Hvorfor dømmer dommere slik de gjør? Hva kreves for å bli en dommer og hva skal du tenke på som utstiller? Det var noen spørsmål som Hans Rosenberg forsøkte å redegjøre ved en forelesning for Uppsala Läns Kennelklubbs medlemmer.

Hans Rosenberg har vært eksteriørdommer siden 1984 og han dømmer i dag ca 60 ulike raser. Til hverdags jobber han som presseansvarlig i den svenske kennelklubben, har selv en curly coated retriever og har tidligere avlet opp flat coated retriever. Hans har med andre ord tilknytning til utstillingsverdenen på flere forskjellige måter.

– Men jeg anser meg nok mer som en dommer enn en aktiv utstiller siden jeg blir så nervøs når jeg skal stille ut, ler han.

For mange utstillere har den sosiale omgangen rundt utstillingsringen stor betydning men det viktigste formålet med hundeutstillinger er faktisk å vurdere avlsarbeidet.

– Vi dommere kan bare bedømme resultatet av en kombinasjon der og da, men det er ikke nødvendigvis det samme som å si at en hunden burde avles på, poengterer Hans.

Rasestandarden er hellig
Samtlige dommere dømmer hunden etter dens rasestandard.

– Rasestandarden er vårt instrument som beskriver et ideal som ikke finnes. Alle rasestandarder skrives i de respektive rasenes hjemland. I Sverige er de gjerne basert på hundens bruksegenskaper og skal være så konkrete og forståelige som mulig. I andre land, som for eksempel Italia, er de mer nøye med målangivelser og prosentsatser.

Uansett om noen rasestandarder er mer åpne for tolking enn andre er alle dommere individer som subjektivt vurderer og prioriterer forskjellig.

– Det er bare å gå i seg selv og tenk over hva du synes er viktigst hos din rase. Spør du fem personer til så svarer de sikkert noe annet, forklarer Hans.

Dommerens ideal avgjør
Han beskriver det litt som å gi og ta når hundene i ringen har ulike fordeler og bakdeler.

– En hund har kanskje en fantastisk front mens en annen har et vakkert uttrykk eller utrolige bevegelser og da blir det idealet mitt som avgjør hvem som vinner.

Hans anbefaler alle utstillere å lese på sin egen hunds rasestandard, for da blir det lettere å forstå hvordan ens hund skal se ut og også hvordan man skal tolke dommerens kritikk.

– Respekter også om dommeren må dobbeltsjekke noe i standarden under bedømmelsen siden det er nærmest umulig å kunne alle rasenes mål og lignende på rams.

Hundens helhet teller mest
– Helheten er det vi dommere først og fremst skal bedømme og etterpå kommer detaljene. Helheten er også det første jeg som dommer skal legge merke til.

Hans savner de avkryssingsrutene som før var på bedømmelsesskjemaene. Noe annet som han synes er mindre bra med det «nye» bedømmingssystemet er fargeinndelingen ved kvalitetsbedømmelsen.

– I dag krever nesten alle utstillere at hunden deres skal få excellent, men ikke alle hunder er av championkvalitet. Å få «blått», det vil si very good, betyr faktisk at hunden er svært god og det er ikke det samme som det som før var 2. premie, poengterer han.

Slik lykkes du i ringen
Et tips for å lykkes bedre i ringen, er at du før du går inn, studerer hvordan dommeren virker å ville ha det. Vet du hvor du for eksempel skal stille opp først er sjangsen større for at dommerens førsteinntrykk av helheten blir bedre.

– Førsteinntrykket er kjempeviktig og nesten alle dommere setter pris på hunder som viser seg helt fritt og finner sin egen balanse. Likeledes må handleren ikke løpe for fort med hunden. Hundens personlige utstråling spiller også en stor rolle, tipser Hans.

I utstillingsverdenen finnes det uskrevne regler og tradisjonerfor hvordan ulike raser både skal vises og bedømmes. For eksempel så bedømmes ikke bestandig schäfer på samme måte som andre raser. Når det gjelder oppvisning så er det ikke alltid at det er den mest erfarne utstilleren som gjør det beste arbeidett.

– Personlig så avskyr jeg når man krampholder i halene på glade retrievere, spanielere og settere.

Hvem kan bli dommere?
For å få dømme hunder på offisielle hundeutstillinger så kreves det at personen er autorisert på rasen i sitt hjemland.

– Og for å få begynne på den svenske dommerutdannelsen trenger du erfaring og gjerne ha avlet opp noen valpekull. Du skal også være utdannet ringsekretær og ha gjennomgått kurset anatomi og bedømmingsteknikk, forteller Hans.

Hvis du har disse merittene kan du søke om å få bli dommer på maks fem raser fra start og du skal da gjennomgå dommeraspirantytdannelsen som arrangeres av den svanske kennelklubben.

– Der skjer en hard utvelgelse. Av ca 100 som tar det første kurset blir drøyt 20 igjen og de som klarer den eksamenen går videre til elev- og aspiranttjeneste i ringene.

Det er med andre ord ikke hvem som helst som får bli dommere i Sverige.

Alle har fordeler og ulemper
Hans dømmer på alt fra uoffisielle utstillinger til store rasespesialer og internasjonale utstillinger i andre land.

– På de uoffisielle får jeg en mulighet til å trene meg på nye raser. Å få dømme en rasespesial ser jeg på som et stort privilegium, og særlig om det er en rase som kanskje ikke har så mange individer på «vanlige» utstillinger. Da får man god tid til å virkelig gå igjennom mange hunder av samme rase, noe som er utrolig verdifullt, sier Hans.

Han oppklarer at det finnes noe bra med alle hunder og at det er hans jobb som dommer å beskrive det han ser og kjenner fra nesetipp til halespiss inklusiv bevegelser og temperament.

– Alla hunder har likevel minst tre feil -selv om de vinner Best In Show. Det gjelder bare at jeg skal finne dem eller at dere som stiller ut skal lykkes i å skjule dem, avslutter Hans.

 

Liker? 0 stemmer, ikke rangert 0 av 0 likte , NaN i rangeringer